I vår tentamen før jul skrev to elever sammen på en tekst. Oppgaven var en video der elevene skulle fortelle hva som skjedde videre med hovedpersonen. Til sist fikk alle elevene muntlig respons av meg på tekstene deres.
Den viktigste erfaringen er at her traff vi elevene på hjemmebane. Dette var noe de likte og følte de fikk til å gjøre. Det var rørende å se hvordan de hjalp hverandre til å skrive bedre. Ingen var borte fra tentamen, fordi de følte ansvar for den andre. De hadde stor glede av å snakke sammen og utvikle ideer sammen. I tillegg hjalp de hverandre med å rette opp skrivefeil. Alle tekstene var mye bedre enn ved forrige individuelle skriveøkt.
Da elevene først fikk se videoen, ble de først litt overrasket. «Er det dette som er oppgaven?» lurte de på. Da de så begynte å skrive, tok det ikke lang tid før elevene ble svært engasjerte. Det slo meg som lærer at dette var problemløsning på høyt plan. Vi hadde bevisst lagt få hint i videoen til hva som skulle skje videre. Dermed fikk elevene veldig stort spillerom. Dette trivdes de med, og det ble mange varierte og spennende historier. Aller best ble de fortellingene der elevene selv ordnet opp det lærerne hadde rotet til.
Å gi muntlig respons til elevene på tentamen var en nyttig erfaring for meg selv. Det å se elevenes ansikt mens du forteller dem noe, er utrolig viktig. Da fikk jeg lettere fanget opp det de var opptatt av, og vi fikk avklart det som kunne blitt til en misforståelse. Jeg har aldri brukt så kort tid på retting, og så lang tid på tilbakemelding før.
Vi tre som er norsklærere på trinnet ble møtt med enormt mye positiv respons, og vi er stort sett veldig overveldet. Det lille som dukket opp av kritikk var to ting: Det ene var en bekymring over elevenes individuelle arbeid. Hvordan kan man vurdere enkeltelevens innsats når teksten er skrevet av to stykker? Her kan det sies at vi hadde hatt en skriveøkt rett før der elevene jobbet alene. Elevene ble deretter satt sammen ut fra nivå og interesse. Det var derfor svært få elever som savnet det individuelle arbeidet.
Den andre kritikken gjaldt uro i klasserommet under under skrivingen. Når elevene først får lov til å snakke, er det da fritt fram for å snakke høyt eller skape uro på andre måter? Før vi gjennomførte tentamen, hadde vi flere runder hvor vi øvde på disse grensene. I starten økte elevene stadig volumet og det ble bråkte i klassen. På selve dagen klarte de balansen, og vi lærerne hørte kun en fin summing av stemmer.
I det hele tatt frister det å gjøre noe lignende til neste tentamen. Våre elever fikk også lov til å ta pauser når de selv ønsket det. I det hele tatt opplevde de derfor tentamen som svært lite stressende, morsomt og utviklende. Selv satt ble jeg bare utrolig stolt over elevene, for de viste seg på sitt aller beste denne dagen.
Elin Måge Bjørnegårdslærer 